5.4.1

Læreren har løsningsforslag

5.4.2

1. Det første spørsmålet gjelder kommunens hjemmel i parkeringsforskriften § 2 til å avslå søknaden om parkeringstillatelse for forflytningshemmede. Det forutsettes at forskriften har hjemmel i lov. Problemet er om kommunen i dette tilfellet har hjemmel i forskriften.
   
   Parkeringsforskriften § 2 tildeler søkerens bostedskommune makt til å gi parkeringstillatelse dersom vilkårene for dette er oppfylt. Kommunen har delegert denne makten videre til Trafikkontoret, og det forutsettes å foreligge et lovlig delegasjonsvedtak.
   
   Forskriften setter som vilkår at søkeren har et «særlig behov» for parkeringslettelser i samband med bolig, arbeid «og/eller annen aktivitet». Søknaden er begrunnet med behovet for parkeringslettelser i forbindelse med besøk på kino og teater. Dette fyller vilkåret om «annen aktivitet». Lars Holm har argumentert med at han har sterk interesse for kino og teater og et behov for å komme seg lett til butikk og kjøpesenter, men det er opp til kommunen å vurdere om disse behovene er sterke nok til å fylle vilkåret om «særlig behov».
   
   Vi konstaterer at Trafikkontoret kan avslå søknaden hvis Holms behov ikke kan karakteriseres som «særlig». Det foreligger hjemmel for å kunne avslå søknaden.
2. Det er nå spørsmål om Trafikkontoret har begått saksbehandlingsfeil. Vi konstaterer først at avslaget er et enkeltvedtak, jf. § 2 bokstavene a og b. Saksbehandlingsreglene i kapittel IV gjelder derfor i denne saken.
   
   Lars Holm klager på at han ikke ble varslet, jf. § 16. Den som har krav på varsel etter § 16, er part som ikke allerede ved søknad har uttalt seg i saken. Lars Holm er part og han har sendt søknad med begrunnelse. Han har derfor ikke krav på varsel.
   
   Lars Holm klager også på at Trafikkontoret ikke har innhentet ytterligere opplysninger om hans helsetilstand. Han argumenterer her med at kontoret ikke har overholdt sin utredningsplikt etter § 17. Utgangspunktet er imidlertid at når det skal treffes vedtak på grunnlag av søknad, er det opp til søkeren å skaffe de nødvendige opplysningene som trengs for å avgjøre saken i søkerens favør. Det kan ikke forventes at Trafikkontoret på egenhånd innleder en nærmere etterforskning av søkerens helsetilstand. Trafikkontoret har ikke brutt utredningsplikten etter § 17.
   
   Hvis utredningsplikten skulle være brutt (subsidiær drøftelse), kan vedtaket likevel være gyldig etter § 41. Nærmere utredninger ville avklart at Lars bare kunne forflytte seg 100 – 200 meter i sine dårlige perioder. Det kunne fått betydning for sakens utfall. Vi antar derfor at vedtaket ville blitt ugyldig hvis man kommer til at utredningsplikten er brutt. Min primære mening er imidlertid at denne plikten ikke er brutt og at avslaget er gyldig.
3. Den videre saksgang hvis avslaget er ugyldig
   Klageorganet sender saken tilbake til Trafikkontoret for ny avgjørelse.
   
   Hvis den nye avgjørelsen fortsatt blir avslag, eller hvis klageorganet opprettholder avslaget, kan Lars Holm gå til søksmål mot kommunen med påstand om at vedtaket er ugyldig på grunn av saksbehandlingsfeil. Domstolene vil da bare vurdere om saksbehandlingen har vært grundig nok i forhold til § 17. Domstolene vil normalt ikke blande seg inn i hva forvaltningen legger til grunn som særlig behov.